2017: Jyllandrally

Hedmark- og Opplands avdeling av Jaguarklubben er så heldig å ha to kreative, energiske og detaljfikserte medlemmer som øser av sitt overflødighetshorn, til glede for alle reisehungrige Jaguarentusiaster. Trond Brøseth og Roger Strøm hadde tidlig i 2017 planene klare for et rally i pinsen, med hele fire overnattinger. Klok av skade ønsker vi ikke å være for mange. Å geleide kortesjen gjennom bilkryss og rundkjøringer, eller på impuls ønske lunsj på en kro, er utfordrende om en er flere enn rundt ti biler.

Vær kritisk – kjør britisk
Torsdag, bittelille pinseaften, var kaiområdet til Stena Line i Oslo betraktelig oppgradert. Ti Jaguarer, flest kabrioleter av type XK8 og XKR, et par «vanlige» Jaguarer og vi som får henge med i vår Aston Martin DB9. Bare man er kritisk og kjører britisk, er vi kvalifisert et flott Jyllandrally-skilt foran på grillen. På Stena tok det sin tid å komme ombord. Med borti hundre motorsykler som måtte sikres, gikk tiden. Heldigvis skulle et reise-følge med flere flotte MG på samme båt, det gjorde ventetiden litt lettere. Vi startet godt etter estimert avgang. Det var vel mest rumlingen i magen som led under dette. Vi hadde selvfølgelig også i år fått utdelt detaljert reisebeskrivelse, inkludert meny på flere spisesteder. Stena Lines’ grillrestaurant, «The Steakhouse», stod ikke klare med bordplasseringen som vi skriftlig kunne vise for oss. Roger hadde med ulike bekreftelser, klok av skade. Også her tok det sin tid å få oss på plass. Men maten var grei nok, og øl og vin smaker jo alltid. Etter en smul overfart, kom vi frem til Frederikshavn, grei temperatur for åpen bil, men overskyet. Frokosten spiste vi en liten kjøretur sydover E45, på Wilmas Cafeteria. En ordentlig rosa frokostbuffet, «american look», ganske standard dansk mat. Jylland er lite, og setter vi klampen i bånn på våre sterke motorer, er vi plutselig i Tysk-land. Så her gjaldt det å kjøre utenom alfarvei og nærmest mulig kysten til vi kom til Hals. Her ligger det sjarmerende fergeselskapet, Hals-Egense færgen. Nettstedet deres skriver følgende: «Vi sejler dagen lang, alt etter behov. Vi står klar til å hjelpe deg over Limfjorden». Slike skriverier vitner om service og hjelpsomhet. Vi fikk ikke hele kortesjen med på første overfart, fergen rommer 12 biler. Noen andre var allerede om bord. Men seil-asen er kort, og snart var alle samlet igjen. Antagelig har det neppe vært mer dyrebar last. Det er stas å kanskje være en del av dagens snakkis hos de fergeansvarlige.

CC Cars i Ans – Danmarks svar på Mekka
Vi kom oss vestover til Ans, og stedets Mekka for bilentusiaster, CC Cars, ble besøkt. Det er i særklasse Skandinavias største og beste utsalg av veteranbiler, med over 150 på lager. BMW Jaguar, Mercedes, MG og Porsche er merkene de fokuserer på. Min sjåfør berømmer stedet for svært stor variasjon i sortementet. Det var utrolig rent, velholdt og alle bilene var strøkne. Prismessig ville det være dumt å falle for fristelsen her. Høye danske priser med dårlig norsk kronekurs. Utrolig nok fikk man ikke fratrekk i den danske omsetningsskatten og ville måtte betale dobbel moms. Det var også mulig å kjøpe litt bilrekvisita som f eks en sjarmerende britisk piknikkoffert med porselenservice, for de som måtte ha større bagasjerom en vi er utstyrt med. Nå var vi distansemessig ikke langt unna dagens mål, Silkeborg. Vi hadde hatt behagelig kjøring gjennom kornåkrer, langsmed hager med bugnende rododendron og små hus med sjarmerende tilbud på poteter og annet. Syklister er det påtagelig flere av i Danmark, og innimellom ble vi støyende forbikjørt av tohjulinger overdynget av kubikk. Pulsen er lav i vår lille kortesje så lenge man driver ute på bondelandet. Eneste avvik er når en i følget plutselig vrenger ut på en liten avkjøring og stormer bak en busk. Det er klart at her er det én som har fundert lenge på om han skal ødelegge flyten i kjøring eller ei. Men må man, så må man! Rom var reservert på Gl Skovridergaard Hotel litt utenfor det verste maset i Silkeborg. Rart å havne i trafikk og bymiljø igjen. Midt i sentrum måtte man krysse toglinje med bom og plinging. Her ble kortesjen splittet, men heldigvis er Google Maps oppfunnet, og man blir geleidet svært detaljert frem. Navigasjonen i våre klassiske biler er ofte til å bli sprø av. Lite brukervennlige og selvfølgelig ikke oppdaterte på dagens veisystem.

Ved Silkeborgsjøene
For de som ikke har utforsket denne delen av Jylland, var beliggenheten nær Danmarks største skog og Silkeborgsjøene en positiv og sjarmerende overraskelse. Stuehuset har sin opprinnelse fra 1798, bygget av landsdom-mer Henrik Muhle Hoff som ville etablere et skoleholderseminarium. På grunn av Englandskrigene og statsbankerott på tidlig 1800-tall, gikk den godeste landsdommer fallitt. Staten overtok eiendommen med store jordområder i 1823. Silkeborg by var nærmest ikke-eksisterende. På midten av 1800-tallet så en Michael Drewsen muligheten for å starte papirproduksjon ved sjøene, og dette ble starten for Silkeborg. Det var for øvrig den samme Drewsen som fikk bygget hjuldam-peren «Hjejlen» på B&W (Baumgarten & Bur-meisters maskinbyggeri, senere Burmeister & Wain) til «rekreative utfoldelser på søerne». Vi fikk en flott pinseaften på denne hjul-damperen.

Gamle Skovridergaard
ble først skovridergård i 1847, men da under navnet Marienlund, oppkalt etter Marie, hustruen til landsdommeren som bygget det første stuehuset. Norsk oversettelse på skovrider, har jeg ikke funnet. Kanskje er det en forstmann? Det var blant annet skovriderens plikt å ta seg av de kongelige når de kom på sommerbesøk eller f eks skulle innvie «Hjejlen» i 1861. Senere ble gården utvidet for å romme funksjonene til et privatsanatorium. I 1915 ble det åpnet en kuranstalt der for folk med nervesykdommer, gikt og reumatisme. Terapien var ulike medisinske bad og lysbad. Utover 1900-tallet er stedet utvidet i takt med etterspørselen frem til 1978. Av attraktive behandlinger nevnes «kulsyrebade, Skotsk Douche, kviksølvkvartslys, galvano-gymnastikk og vibrationsmassage». At etterspørselen gradvis sank med slike tilbud, er kanskje forståelig med vår kunnskap. Etter et utall eiere og virksomheter, er det i dag et populært kurssenter, og siden 2005 har deres nye kjøkken stått for Restaurant Orangeriet. Kjøkkenet er gode på frokoster, og ansatte i resepsjonen var hyggelige og forekomne som dansker flest. Men lage middagsmenyer var de etter mine begreper, ikke fabelaktige på. Jeg synes faktisk det var min plikt å opplyse om vår unisone skuffelse ved avreise. Kall det «Keiserens nye klær» eller «Middagsmeny for anorektikere». Når man reiser slik på tur, blir det maksimalt tre måltider. Når store voksne menn avspises med en forrett som får plass i et eggeglass og hovedretten er på størrelse med en espressokopp, så er det naturlig at man går sulten til sengs. Forretten begge dager var noen reker som jeg virkelig trodde var overdrysset med jord, hvilket jeg ikke tok sjansen på. Ved avreise fikk vi vite at det var malt. Jeg ba damen i resepsjonen om å overbringe følgende til kjøkkensjefen: «Det hender jeg skriver for tidsskriftet Jaguaren i Norge. Jeg kommer ikke til å anbefale leserne om å dra hit pga maten som også var høyt nok priset om en tar mengden i betraktning. Jeg lurte med meg et rundstykke fra frokosten for å stagge sulten. Men er man på diett, er det absolutt mulighetenes sted.

Ingen lunsj, men øl & snaps!
For øvrig hadde vi en pussig opplevelse ved ankomst rundt lunsjtid. De hadde ingen lunsj å tilby på hotellet, men anbefalte et spisested like ved, kalt Indelukket, nede ved Remstrup Å (Elv). Der var det enkle utemøbler i et kiosklignende etablissement. Tørste og sultne nordmenn vaglet seg opp og fikk raskt bestilt dansk øl, en eller flere «lille» og gode lunsjretter som det legendariske «Stjerneskudd». Det er når 22 sultne personer velter inn uanmeldt, en ser at det ikke er smart å være så mange på tur. Og enda verre var det da vi skulle betale og gå. Der var det ingen bankterminal, og få av oss hadde kontanter. Det løste seg ved at vi kunne få komme tilbake dagen etter og betale. Da bød de raust på snaps før klokken 10 på morgenen. Det kunne blitt kronglete om vi ikke skulle være på samme sted to netter. Kanskje lurt å ha litt kontanter fordi Danmarks avgifter på kredittkort er så høye at flere steder bare tar cash.

Kullfyrt hjuldamper
Lørdagen var våre dyrebare biler parkert i trygge omgivelser. Vi hadde forhåndsbestilte plasser på «Hjejlen», hjuldamperen fra 1861. For oss som skuer på «Skibladner» titt og ofte, gikk «Hjejlen» virkelig på kull. Det stod en kraftig kar og spadde på gammelmåten inn i kjelen. Vi hadde fine sitteplasser og muligheter for duggfriske forfriskninger under- veis bortover Remstrup Å (Gudenå) og inn i flere av Silkeborgsjøene. Her var Strandloven og Allemannsretten totalt ukjent. De best bemidlede hadde bygd sjarmerende hus, hager og brygger helt nede i vannkanten. Global oppvarming i stor grad kan radere ut noen av disse eiendommene med litt forhøyet vannstand. De mest sjarmerende husene var i bindingsverk og med halmtak. Den store rododendron-konkurransen så ut til å foregå. For noen formidable busker i fullt flor! Det var litt vindfullt, men kapteinen skal ha ros for sin trygge manøvrering på de ulike stoppesteder i tillegg til at det var en knakende kjekk og blid kar. Vi hadde som mål før lunsj å bestige Himmelbjerget, som bare er Danmarks fjerde største fjell. På toppen, 147 moh, står det 25 meter høye Himmelbjerg-tårnet, reist til minne over kong Frederik 7. som i 1849 ga det danske folk dets frie forfatning.

Himmelbjerget
er en «falsk bakke», utgravd av istidens enorme smeltevannsmasser der det dannet seg tunneldaler med skrå sider. «Ekte bakker» er i motsetning jevnt avrundede til alle sider. I bunnen av tunneldalen er Julsø som vi kom «seilende» på. Historien forteller at noen stu-denter i 1838 oppdaget det fagre Himmel-bjerget og begynte å avholde folkemøter der uten å spørre grunneieren. Det ble en feide som pågikk frem til 1840 da kong Christian 8. kjøpte hele fjellet til fri ferdsel. Men vi kom aldri så høyt som 147 moh. På Aalekroen ventet nemlig en deilig dansk frokost (lunsj), raust tilberedt, delikate tallerkener med alle tilhørende ingredienser. Bordet var dekket nede ved vannet der vi hadde hoppet av «Hjejlen». Det er i grunnen slik man bør gjøre det når 22 sultne nordmenn ankommer. De hadde skjønt systemer og service. Våre turansvarlige hadde også gjort en god jobb. Det eneste vi ikke hadde kontroll på, var båten som skulle plukke oss opp. Det ble både regn og litt hustrig, men her var det muligheter til å varme seg inne i den sjarmerende Aalekroen. Drosje var det også mulig å oppdrive. Lørdag kveld ble enda en koselig aften på Gamle Skovridergaard, og med den samme minimale middagsmenyen. Søndag morgen var vi klare for nordlig kurs mot Dronninglund Slot. Stedet ligger i kort avstand til fergemuligheter i Hirtshals og Frederikshavn.» Iflg deres nettside, het slottet opprinnelig Hundslund Kloster og er en herre- gård som ligger i den østlige delen av Vend-syssel, i Dronninglund. Slottet er en selvstendig institusjon og drives som hotel- og kurssenter. Før vi kom dit, dumpet vi alle inn til lunsj på Rold Gamle Kro. Det tok sin tid å få tatt opp bestillinger på drikke og mat til oss alle, og servitøren var alene med oss og alle de andre gjestene.

Desperate stopp
Smører man seg med tålmodighet, er det intet problem. Det som derimot ble et problem etter avreise, var når man (les: enkelte herrer) var fylt opp med en kjørbar øl og diverse kaffekopper. Det ble en komisk reise videre med mange desperate stopp for å late vannet. Øvelsen gjør det ikke enklere når man skal forsøke å holde orden på alle bilene. Vi ser at dette kan bli et økende problem, og takker og bukker for kloke innspill. Vi er selvfølgelig alltid utstyrt med tre walkietalkies. Det nåværende Dronninglund Slot ble på 1100-tallet opprettet av kongen til nonner fra Benediktinerordenen. Senere kom flere fornemme eiere, blant annet Dronning Charlotte Amalie, som i 1690 døpte slottet om til Dronninglund. Nærområdet til vårt hotell inneholder Dorf Møllegård, Lavendelbo – Danmarks eneste lavendelfarm, Try museum som levendegjør livet på landet de siste 150 år, Dronninglund kunstsenter med skiftende utstillinger og Alderslyst Vingård. Sistnevnte er verdens nordligste godkjente vingård, og byr på både omvisning i vinmarken og produksjonen.

Vegg i vegg med hotellet
ligger vakre Dronninglund kirke. Den er bygget et sted mellom 1160 og 1200. Fra å ha vært nonnekloster i begynnelsen, skiftet Dronning Charlotte Amalie navnet om til Dronninglund kirke. Kirken ble utvidet på 1400-tallet. Kirken inneholder den eldste danske avbildning av en vindmølle i et kalkmaleri datert 1513 – 1523. Kirken og hele området fremsto som svært velholdt. Vi fikk tildelt historisk sjarmerende rom med himmelsenger. Middagen var dekket i et staselig rom med et svært ovalt bord som rommet oss alle. Det var deilig å få rause og smakfulle retter. Servitørene var av det veldig dyktige og blide slaget enda kjøkkenet ikke lå i umiddelbar nærhet til gjestene.

Pinsen nærmet seg slutten
Vår bil tok Stena Line fra Frederikshavn til Gøteborg. Det var uanstrengt ombordkjøring og bekvem overfart tross mye folk. Finner man en sofa, er det mulig å lukke øynene. Barene serverer helt ok lunsjretter. Resten av følget tok Color Line fra Hirtshals til Larvik. De er alltid raske og effektive på ombordkjøring. Å forhåndsbestille bordplassering til lunsj, var positivt for dem som hadde gjort det. En fantastisk buffet med all drikke inkludert, skuffet ikke. Ellers er det også her brukbare sitteplasser i barområdene akter om en bare vil ha en baguett og en god kaffe. Er du veldig trett, kan sove-seter bestilles. Jeg får nok alle med meg i vår takknemlighet overfor Trond og Roger. God planlegging er alfa og omega. Vår reisemappe manglet intet. Det var detaljkart over dagens distanser, beskrivelser av alt som skulle besøkes og store oversiktskart med inntegnede dagsruter. Sistnevnte er hyggeligere å følge med på enn GPS. Men aller viktigst har de dokumentasjon på de bestillingene som er gjort på forhånd. Vi er en samkjørt og trivelig gjeng som allerede gleder oss til neste år. • Reportasje: Tone Walberg.