2016: Sverige Rally i mai

To uker etter at Kong Vinter bombarderte oss med solide snømengder, møtte Jaguar-vennene fra Hedmark og Oppland sommervarmen, andre helg i mai. Parkeringsplassen på Olavsgård, vårt felles utgangspunkt, har ikke vært så smekkfull på lenge. Kristi Himmelfartsdag ble starten på en fire dagers solskinnstur i våre britiske kabrioleter. Dessverre ingen biler av svært god gammel årgang. Kanskje et tegn på at de fleste er godt voksne og ryggen ikke er så begeistret for gammel setekomfort. Utstyrt med tre walkietalkie’er, flotte skilt i anledning turen, solkrem og solbriller, brommet vi inn på fylkesvei 22, som fra Halden også kalles den «Blå-grønne veien».

Veivalget førte oss vekk fra trafikken, og pulsen kunne senkes der vi snodde oss sydover mellom spirende hageprakt og gårdsbruk med dertil liflige dufter. Fredriksten festning i Halden var første stopp, og det var det ikke bare vi som hadde planlagt. Et par hundre (?) svenske motorsykler overskygget fuglekvitteret, og kontrasten kan vel ikke bli større. Egensmurt niste ble inntatt på plen-ene. Her skal noen berømmes for at de holdt høy faktor med skikkelige piknikofferter, matchende koffertfór og teppe. Undertegnede hadde kun plass til en bitteliten kjøleveske, men mette ble vi alle.

«Den blå-grønne veien»
er navnet på veistrekningen mellom Halden og Hãllevadsholm i Munkedal i Sverige. Veien er en del av fylkesvei 22 i Norge og länsväg 165 i Sverige, og er ment som en alternativ turistvei til E6, mellom Göteborg og Oslo. Fra Halden går veien sørover langs Iddefjorden til Enningdalen, passerer Elgåfoss-en og krysser riksgrensen ved Holtet. På svensk side følger veien Bullaresjøene, og passerer Bullaren på vei til Hãllevadsholm. Den «Blå-grønne veien» har navnet sitt etter naturen langs veien, fjorden og de blå sjøene, kombinert med de grønne skogene. På veien er det flere campingplasser og severdigheter. Mest kjent er Elgåfossen – et 46 meter høyt fossefall midt på riksgrensen mellom Norge og Sverige. (Wikipedia).

Dagens mål
var Tanums Gestgifveri, Sveriges eldste gjestgiveri i sammenhengende drift siden 1663. Men før vi kom frem, hadde vi turens første kulturelle innslag, Helleristningene i Tanum. Der er det funnet 350 helleristninger fra Bronsealderen. Det største feltet, Vilt-lyckefeltet, er på nærmere 300 enkeltfigurer. Ikke langt fra dette feltet ligger Viltlycke museum. Området er tatt inn på UNESCO’s verdensarvliste. Tanums Gestgifveri bød på sol og forfriskninger, før vi møttes til middag i en av Sveriges eldste restauranter. Siden 1663 har de servert middag til stjerner og kongelige, og hva kunne ikke passe bedre for oss som er opptatt av rullende historie og kultur. Det ble et høylydt måltid, trolig fordi det var lavt under taket, og akustikken så som så. Vinen var «over the edge», men vi hygget oss likevel i gammelt interiør med store bilder av Nordens kongelige og statssjefer.

Som en kuriositet nevner vi Reglene for rom og matsal fra 1665:
• Se till att kniv, gaffel och sked ej ha den ringaste matrest på sig från föregående måltider.
• Då servett framställes, bör den vara ren.
• Skär ej brödskivorna tjockare än 1/4 tum.
• Bjud ej resande härsket smör eller illafarna ägg.
• Tag bort alla cigarrstumpar från blomkrukorna.
• Stolar, bord och sängar böra hava många ben, så att de icke behöva stöd av väggarna.
• Håll rummen varma då kall väderlek inträffar, även om inga resande för tillfället finnas i dem.

Etter diverse ekstrarunder
fredag morgen, fant vi omsider starten på Bohusläns kystvei. Veldig kjekt med walkietalkie når en skal få ni biler inn på riktig spor. Kystveien er merket med et blomstermotiv. Bilene smøg seg gjennom idylliske kystperler med trange gater og vi nøt sjøluft, røde små stuer og måkeskrik. Dagens delmål, lunsj på bryggen i Smøgen, ble trolig turens deiligste måltid. Det vekker til dels oppsikt når vi optimistisk kjører helt ned til bryggen og tror vi kan parkere der fordi vi har så fine biler. I frykt for «Lapp-Lisa», måtte sjåførene ut på «leit» og fant en fin plass nord på Smøgen. For innlandskrabber er det flott å få nyte en slik perle.

Neste kulturelle innslag var Saab-museet i Trollhãttan
Vi kjørte småveier frem til vi møtte E6 mellom Dingle og Munkedal. Da ble det «klampen i bånn» for å nå muséet før stengetid. Om vi har tapt hjertet til det britiske, er det fascinerende å følge historien til svensk bilindustri. Den 10. juni 1947 presenterte flyprodusenten Svenska Aeroplan Aktiebolaget sin første bil, Saab 92. To år senere ble den satt i serieproduksjon. Museet som absolutt er verdt et besøk, viser modeller fra starten, rallyhistorie, de nyeste modellene og konseptbiler. Pensjonerte Saab-entusiaster er hyggelige guider som også byr på kaffe og kaker.

Sjarmerende overnatting
På turene våre streber vi alltid etter å finne et sjarmerende overnattingssted der det obligatoriske fellesbildet kan tas. Rönnum Herrgård på Vargön, mellom Vännersborg og Trollhãttan, tilfredsstilte i så henseende. Rönnums har aner tilbake til 1300-tallet. Kriger og branner har preget stedets historie. På midten av 1700-tallet ble nåværende hovedhus oppført med sine to fløyer. Hovedhuset  og vestre fløy er intakt. Østre fløy ble rammet av brann og bygget opp igjen i 1951. Innvendig er Rönnums moderne. Spisesalen er staselig og vi ble vartet opp på beste vis. Hyggelig er det at eldre svensker på nabo-bordene var svært begeistret for våre fire-hjulte skatter. Utendørs er det som en stor park, velstelt og med et innbydende boble-bad. Inne har man relax- og spaavdeling.

Lørdagen satte vi nesen nordover mot Elite Statshotellet i Karlstad, helt nede ved Klaraãlven. Å ankomme en stor by med fine biler, kan by på utfordringer. Stresshormonene økte da det viste seg at de bestilte garasjeplassene var i diverse små parkeringsrom i hotellets nærområde. Noen av innkjøringene var ikke gunstige for våre lave fronter. En kan vel ikke forvente at de i resepsjonen kan leve seg inn i våre bekymringer selv om de reklamerer med at de «i sitt arbeide bestreber at gjestene skal kjenne at det bare er for oss de arbeider». Ting løste seg etter hvert. Desto bedre er det å finne ledig bord på uteserveringen der «Stripa» i Karlstad befinner seg. Uvant å beskue svære am-cars som kjørte runde etter runde. Mødre med sine håpefulle viste likestilling blant sjåførene.

Vi hadde bestilt middagsbord i hotellets populære pub, The Bishops Arm. Det var det bare vi som hadde fått med oss. Kelneren var rimelig fortvilet helt til hun fant et «chambre separé» og en myndig ung kelner med klisterhjerne som sørget for at vi la oss mette.

Det var befriende
å finne rolige E 45 nordover mot Sunne, på vestsiden av Vänern, Nedre Fryken og Mellan-Fryken. Vi nådde Mårbacka, Selma Lagerlöfs hjem før kirketid søndag. Hun levde fra 1858 til 1940. På Mårbacka vokste forfatteren opp, og takket være sin litterære suksess med Nobelpris i 1909, hadde hun midler til å kjøpe tilbake eiendommen etter sin fars død. I perioden 1921–1923 ble huset bygget om til sin nåværende utseende. Hjemmet hennes står i dag slik som da hun levde, og det er guidede visninger som forteller om hennes forfatterskap og om hennes engasjement i politikk, jordbruk, fredsarbeid og kvinnesak. Hagen er vakker og innholdsrik, med fine omgivelser for en forfriskning eller noen søte fristelser.

Veien videre gikk nordover mot Torsby
som er kjent for sin skitunnel, men der vi skulle besøke Torsby Fordonsmuseum. Underveis besteg vi Tosseberg, en liten Flåklypatopp  på ca 340 moh, for å nyte utsikten. Museet i Torsby inneholder 125 ulike kjøretøy og ligger vakkert plassert i den idylliske Hãrrgårdsparken. Hvitveisen hadde lagt et vakkert teppe rundt museumsbygget. Av stolte kjøretøy må nevnes Fryken-bilen fra 1928 som gikk gjennom isen under snøbrøyting på Fryken. Etter 50 undervannsår, ble lastebilen fra Scania-Vabis tatt opp og renovert. Torsby hadde sin egen Lindströms bilfabrikk frem til 1922, og rakk å produsere tre LT-biler før den uforsikrede fabrikken brant ned til grunnen. Museet har begynt oppbygging av en rekonstruksjon av den gamle bilfabrikken.

Harryhandel og «skilda vägar»
I Torsby skiltes våre veier. Noen ville «harryhandle» på kjøpesenteret. Serveringen på kaféen der var langt under pari, og det hadde sannsynligvis vært bedre å spise på museet. E 16 førte oss hjemover gjennom vakker natur, i lukter fra skogen som hadde våknet til gangs. Det er alltid veldig hyggelig å få ut våre staselige biler på våren, nyte lyden av britiske hestekrefter, glede seg over ny-polerte karosserier og ikke minst være sammen med gode venner som er like frelste som en selv. Tusen takk til Roger Strøm og Ola Walberg for flott reiseprogram. • Reportasje: Tone Walberg.